Kyoto-avtalen er en internasjonal avtale som har som målsetting å redusere utslipp av skadelige klimagasser på et globalt nivå. Avtalen er juridisk bindende og tallfester mengden klimautslipp medlemslandene skal redusere. Avtalen stipulerer også tidsaspektet de ulike landene har tilgjengelig. Avtalen ble vedtatt i 1997, og til sammen har 191 land, samt EU, signert avtalen. Ved signering i 1997 krevde Kyoto-avtalen at industrilandene samlet skal kutte sine utslipp av klimagasser med minst fem prosent i perioden 2008—2012 sammenlignet med utslipp i 1990. Avtalen er også signert av en rekke utviklingsland, men det er bare de rike industrilandene som er juridisk bundet til avtalen. Avtalen ble signert etter lange og intense forhandlinger, og fordelingen av reduksjonstiltak hvert land må gjennomføre var mer basert på politisk drakamp enn rettferdig fordeling.

Klimakvoter

For å kunne komme til en politisk enighet om en så komplisert avtale som Kyoto-avtalen, ble klimakvoter innført. Klimakvoter gir landene mulighet til å hjelpe med å redusere det totale utslippet uten at de selv reduserer utslipp i hjemlandet. Det er også et godt økonomisk initiativ for de landene som aktivt reduserer sine utslipp mer enn forventet. Det er tre ulike klimakvoter landene kan handle med.

Internasjonal kvotehandel:
Industriland kan selge deler av sin utslippskvote, eller kjøpe deler av andre industrilands kvote.

Felles gjennomføring:
Et industriland kan betale for tiltak som reduserer utslippene i et annet industriland. Landet som betaler får rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet kan slippe ut tilsvarende mindre.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM):
Industriland kan få rett til å slippe ut mer hjemme ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter.

Strafferenter og kritikk av Kyoto-avtalen

Som en juridisk bindende avtale tar Kyoto-avtalen også for seg strafferenter dersom et av industrilandene ikke oppfyller sine krav til utslippsreduksjon, rapportering og/eller bruk av Kyoto-mekanismene som er vedtatt. Strafferenten dekkes inn ved at landet må forplikte seg til høyere kutt enn det ellers måtte, eller ved at de kjøper ekstra kvoter fra andre avtaleland.
Kyoto-avtalen har av mange blitt kritisert for å ikke være ambisiøs nok. Utslippsmålene beskrives som for små og alt for kortsiktige. Videre kritiseres forpliktelsene i avtalen da de ligger langt under de målsetningene FNs klimapanel har anbefalt at landene bør oppnå. Avtalen har også møtt massiv kritikk over fordelingsnøkkelen som er brukt for å bestemme utslippene til hvert av landene. Kritikerne stiller seg uforståelige til at land som Kina og USA slipper unna med alt for lave reduksjoner. Målestokken for utslippsreduksjonene er satt opp mot utslipp som var i 1990, og dette favorisere flere av de landene som slipper ut mest. Mens andre land, som er kommet lengre med sin miljøpolitikk og reduksjon i utslipp, kommer dårligere ut. En rekke tidligere Sovjet-land hadde for eksempel en industri som forurenset svært mye i 1990, samtidig som avanserte land som Japan forlengst hadde gjennomført kraftige kutt i sine utslipp.

Land som gjennom historien har stått for det man anser som moderate utslipp, som India, Brasil og Kina, rammes ikke av kravene i Kyoto-avtalen. Dette til tross for at utslippene i disse landene øker sterkt hvert eneste år. Avtalen omfatter heller ikke internasjonale skips- og flytrafikk, som står for en betydelig del av de globale utslippene. Flere lands ledere jobbet iherdig for at spesielt flytrafikken skulle komme inn under avtalen, men mektige land med en stor flyindustri som USA, Russland og Canada satt igjen som vinnere. USA har signert avtalen, men har i liten grad fulgt opp med reduksjon i sine utslipp. Mange anser avtalen som feilslått om man ikke får USA til å erkjenne sitt juridiske ansvar. Det har vært gjort gjentatte forsøk på å reforhandle Kyoto-avtalen, eller å få på plass en ny avtale i dens sted. Så langt har man ikke kommet lengre i det arbeidet, og den originale avtalen fra 1997, med alle sine feil og mangler, ble i 2012 vedtatt forlenget fram til en ny avtale er klar til signering.